Dedikert til Oda for å ha vært der med sanne meninger og spennende livssyn
Jeg liker ikke å skrive om meg selv.
Ikke egentlig.
Jeg tror det er derfor jeg aldri har likt å skrive dagbok; tanken på at utenforstående skal komme og lese skremmer meg. Men jeg liker å skrive. Det har jeg alltid gjort – så hvorfor ikke prøve, for en gangs skyld?
Siste dagen av skoleåret er omme, og jeg kan ikke unngå at tankene begynner å kverne seg over året som har gått. Små fliker, minner jeg ikke trodde jeg hadde. Iselin som sa “Miriam, du er ikke dum, du vet det?” og tankene etterpå om hvor mye mer det rørte meg enn den vanlige “Du er så smart!”. Dagene med stress og dagene med perfekt ro; de fantastiske samtalene med Juliane. Tysktimene; spillene vi spilte og den monumentale gladheten alltid tilstede i rommet.
Dette har vært ett av mine favorittår, tror jeg. Selv om i perioder har det vært utålelig press lagt på mine skuldre, har utrolige personer vært der og hjulpet meg. Bl.a. Ada, oink.
Jeg gråt faktisk, når Aida snakket om hvor mye hun ville savne den andre Aida med halvkvalt stemme og tårer trillende nedover kinnene. Når Ellen leste opp Å risikere — det er lenge siden et dikt har rørt meg så mye.
Vi sang Always Look At The Bright Side for å løse på stemningen, med uling og fjams. Det var merkbart, hvor stemningen affekterte hver eneste av oss.
Takk.
“Å le er å risikere å bli tatt for å være dum.
Å gråte er å risikere å bli oppfattet som sentimental.
Å komme en annen i møte er å risikere å bli involvert.
Å vise følelser er å risikere å blottlegge sitt egentlige jeg.
Å vise uttrykk for sine ideer, sine drømmer; er å risikere å tape ansikt.
Å gi kjærlighet er å risikere å ikke få noe igjen.
Å håpe er å risikere fortvilelse.
Å leve er å risikere å dø.” — Utdrag fra Hugo Pater’s Å risikere
