Skolestart
Sommeren er over. Farvel til døgning, sms-ing til langt på natt; strender og blått hav. Farvel til grønne skoger som må utforskes neste år. Farvel til is, båt og sol. Farvel til forjævelige fjellturer, syvtimerslange bilturer, isolasjon og utedo.
Skolen har derimot begynt. Man trenger linjal, blyant, bokbind, viskelær, blyantspisser, “mamma, husket du å kjøpe passer?”, bøker, papir, ordbøker og vett. Skolens berte har blitt goth, nerden blitt sossen og hun stille jenta som kan alle svarene og aldri sier en dritt viser seg å være mer punk enn folk flest trodde. Gamle vennskap fornyes, nye vennskap stiftes, og man finner ut at “hey, han fyren der var egentlig en egodritt, hvorfor i helvette er vi venner?!”.
JEG LER AV DEN TRAGISKE BINDERS-REKLAMEN.
“Såret, tom, en anelse sur
innestengt i sitt trange bur
Kropp og sjel lider
vil forsvinne til andre tider
vil forsvinne til andre steder,
men veien ingensteds leder
Om hjertet er dannet en stålsterk mur
– en råtten, men midlertidig kur
Mange har det med å mene
at det er grufullt å være alene
noen løfter i det minste blikket
likevel bryr de seg ikke
Nok en fredagskveld
– ensom for seg selv
Men det er bedre å være ensom i fred
enn at folkegjenger følger med
Dette sier asketen
Verst er andres observering av ensomheten
Være midt i et rom fylt av latter
høre de andre prater og skratter
Det å vite at DE vet
du er mørklagt i din egen ensomhet
Sinnet det er ungt
ønsket om å være et midtpunkt,
men ikke en gang få være skyggen
smerten er plantet i hele ryggen
Ikke noe behager
pinen i magen gnager
Å være i et menneskefylt rom
tømmer sjelen til den blir tom
På evig søken, på evig leten
fanget i buret med ensomheten.”–Anne Berglynds Ensomheten
